Praksisfortelling
I min base er det en gutt, Sivert på to og et halvt år som vi har observert har lugget og slått de minste barna, vi har kommet fram til at han har vært ute etter oppmerksomhet, ikke bare fra oss voksne, men også fra barna han har vært i konflikt med.
En dag kommer jeg inn på basen å ser en episode i ferd med å utarte seg.
Sivert står ved siden av ei jente, Heidi på ett og et halvt og han lugger og slår henne med flat hånd i hodet.
Heidi er lei seg og holder på å begynne og gråte.
Jeg kommer fort mot dem mens jeg sier i litt høyt toneleie Hei hei hei!
Sivert snur seg mot meg og slutter å slå.
Jeg kommer mot dem og setter meg på kne foran dem mens jeg ser på han, Ser du at Heidi er lei seg? Ja svarer Sivert. Da trøster vi henne. Jeg tar hånda hans og stryker over hodet til Heidi. Hun smiler forsiktig og Sivert smiler tilbake. Vet du hvordan du kan hilse på Heidi? spør jeg. Nei svarer Sivert. Du kan si hei Heidi. Sivert ser litt usikkert på meg før han ser på Heidi, -Hei Heidi. Heidi smiler til Sivert og sier hei tilbake. Jeg ser at Sivert lyser opp og begge ser ut til å være i godt humør.
Jeg synes denne situasjonen var bra, det ble bra komunikasjon mellom meg og barna, og også barna imellom. Jeg føler at begge gikk ut av situasjonen med en følelse av å bli sett å tatt på alvor.
Jeg gikk inn i situasjonen med tanke på hvordan jeg skulle lære Sivert noe om empati og gi han sosial kompetanse han kan ta med seg videre i samspill med andre barn .Jeg synes jeg ga begge barna et gyldent øyeblikk, jeg så hvordan de begge trivdes i situasjonen og øynene deres lyste opp da det andre barnet så den andre. I Rammeplanen 2.4 Står det: barnehagen skal bidra til
at barn får oppleve glede og mestring i et sosialt fellesskap.
Den non-verbale og den verbale kommunikasjonen mellom barna og meg var positiv. Begge var rolige og klarte å ta til seg det jeg sa.
Jeg hadde tid til å sette meg ned med barna å se de begge to.Jeg ga Sivert mulighet til å roe ned og trøste Heidi, Han få lov til å se hva som skjer hvis han prøver å ta kontakt på en annen måte.
I boka småbarnspedagogikk og praksisfortellinger står det at etikk ikke utvikles ut fra rasjonelle overveielser men at den tar form i konkrete episoder og i kroppslige handlinger mellom barn og mellom barn og voksne.
I barnehagen er det ofte lignende situasjoner med andre barn, men jeg handlet her utifra akkurat disse barnas utgangspunkt.2.1 Omsorg og oppdragelse. Barn har rett til omsorg og skal møtes med
omsorg,Omsorgsforpliktelsen stiller krav til personalet om oppmerksomhet og
åpenhet overfor det unike hos hver enkelte barn og det unike i
situasjonen og i gruppen.
Det viktigste tror jeg er å ha tid, ikke haste videre når man ser at barna trenger mer enn bare ett nei.
Viktig og observere barna å se om det finnes en grunn til at barnet gjør som det gjør.
Altid ha en åpen komunikasjon som inviterer barna til å være delaktige i så stor eller liten grad som er mulig utifra deres utvikling.
I motsetningsfulle episoder lærer barn om etikk, verdier og samværsmåter. Etiske konflikter er en viktig drivkraft for barns etiske oppdragelse og læring.(Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger)
I denne situasjonen kunne jeg hatt en enda mer åpen kommunikasjon.Man kan ofte tenke hvordan man kunne handlet forskjellig i ettertid. Jeg kunne spurt om hvordan Heidi så ut i ansiktet, og jeg kunne også inkludert Sivert i problemløsningen med å spørre Sivert hva vi kan gjøre for at Heidi skal bli glad igjen. Da kunne en av to ting skjedd, Det kunne ha blitt for mye for Sivert og forholde seg til og da kunne han blitt ufokusert å det ville vært vankeligere å komunisere med han. Eller han kunne reagert positivt å han ville vært enda mer delaktig i de positive handlingene som skjedde mellom barna. Jeg synes også det var gøy at situasjonen kunne snus så fort, Heidi og Sivert delte en positiv stund, selv om det begynte negativt.
